Pyometra hos katt (livmorbetennelse)

Pyometra (livmorbetennelse) – hvordan redde kattens avlskarriere –
Cystisk endometriehyperplasi / Pyometra (livmorbetennelse) hos katt

av Susan Little DVM ,Diplomate ABVP (Feline Practice) Bytown Cat Hospital, Ottawa, Ontario, Canada

Kilde: www.pandecats.com
Livmorbetennelse er en fryktet sykdom blant oppdrettere, og mange har opplevd å måtte kastrere gode avlshunner fordi man ikke har lykkes med antibiotikabehandling. Professor dr.med.vet. Wenche Farstad ved Norges veterinærhøgskole forteller at behandlingsmetoden som beskrives her har vært brukt i Norge i mange år. Dette er en behandlingsform som veterinærer rundt i landet bør kunne tilby.

Oversatt av Margareth Hanch-Hansen i samarbeid med Professor dr.med.vet . Wenche Farstad

For å forstå livmorbetennelse hos katt er det nødvendig å forstå den underliggende mekanismen kalt cystisk endometriehyperplasi (CEH). CEH er ofte en kronisk, subklinisk tilstand som kan være vanskelig å diagnostisere uten biopsi fra livmoren. Sykdommer i livmoren, som ofte er sekundære til CEH og endometritt (betennelse i livmorslimhinnen), er vanlig hos avlskatter over 5 år, og hos hunnkatter over 3 år som ikke har gått i avl.
Lenge trodde man at fordi katter har indusert eggløsning (dvs. at eggløsning utløses av parring eller lignende stimulering), så ville forekomsten av CEH/livmorbetennelse hos katt være lavere enn hos hund. Nyere studier har imidlertid vist at mange hunnkatter har spontan eggløsning og derfor kan ha forlenget etterbrunstperiode uten drektighet. Etterbrunstperioden er den perioden av brunstsyklusen hvor livmoren påvirkes av progesteron. Dette skjer vanligvis under drektighet, men også ved falsk drektighet.

Gjentatte falske drektighetsperioder kan gjøre livmoren disponert for CEH, som er en forstyrrelse hvor det skjer proliferative (unormal vekst av slimhinna) og degenerative

(celledød, innvekst av bindevev og betennelsesceller)endringer i livmorslimhinnen som er assosiert med aldring. Progesteron forårsaker hyperplasi (økning av tykkelse og størrelse) av endometriet og kjertlene til denne slimhinnen. Andre effekter er hemming av lokale responser til infeksjoner i livmoren, og redusert evne til å trekke seg sammen. Den totale effekten av progesteron skaper et miljø i livmoren som skaper grobunn for bakterievekst.

De fleste katter som får livmorbetennelse, har hatt løpetid i løpet av de foregående 60 dagene. Østradiol er et hormon som produseres i de modne eggblærene på eggstokkene ved løpetid, og dette østrogenet øker antallet reseptorer for både østrogen og progesteron i endometriet. Det utvider også livmorhalsen under løpetiden, noe som gjør det lettere for bakterier – som er en del av normalfloraen (spesielt E.coli og streptokokker) – å trenge opp i livmoren. Det er normalt for katt å ha både anaerobe (=som ikke trenger oksygen) og aerobe bakterier (=som trenger oksygen) i vagina. Yngre katter har mer vaginale bakterier enn eldre, og katter med løpetid og drektige katter har også mer vaginale bakterier. Vaginal kultur er derfor vanskelig å tolke siden det vanligvis er normal bakterieflora som påvises. Ved endringer i det normale miljøet, kan normalfloraen bli sykdomsframkallende. Kombinasjonen av bakterier som trenger opp igjennom livmorhalsen, og unormale forhold i endometriet kan legge forholdene til rette for en livmorbetennelse.

Symptomer og diagnose

Katter som har CEH, men ikke livmorbetennelse, kan framstå som normale ved fysisk undersøkelse. Blod og urinprøver er normale. Et mulig symptom hos noen katter kan være uforklart infertilitet ved normal løpetidssyklus. Ultralyd av buken er en sensitiv metode for å oppdage en forstørret livmor. Røntgenundersøkelse er av liten nytte, men dersom man kan se livmoren på røntgenbilder er dette oftest en indikasjon på at den er forstørret. Endelig diagnose blir ofte ikke stilt før man ved undersøkende kirurgi fjerner – eller tar biopsi av livmoren.

Katter med fremskreden CEH har av og til mucometra (tyktflytende slim med celletilblanding) eller hydrometra (vannaktig , klart, slim) karakterisert ved store mengder slim i livmoren. Ved hydrometra er slimet tynt og vannaktig. Ved mucometra er slimet tykkere eller til og med semisolid (=svært tyktflytende, en mellomting mellom fast stoff og væske). Hunnkatter med disse tilstandene har ingen bakteriell infeksjon og er heller ikke systemisk syke. Hovedsymptomet er at buken er oppsvulmet, med eller uten utflod fra livmoren. Kliniske symptomer på livmorbetennelse er utflod, depresjon, dehydrering, anoreksi, feber, vekttap og utspent buk. All utflod hos hunnkatter bør sees som symptom på livmorbetennelse. I 15-30% av tilfellene vil det imidlertid ikke være utflod fordi livmorhalsen er lukket.

Hunnkatter er oftest svært nøye med å stelle seg, så det kan være vanskelig å oppdage utflod. Hunnkatter med livmorbetennelse vil ha økt antall hvite blodlegemer. Diagnosen kan bekreftes ved røntgen eller ultralyd som viser at livmoren er forstørret. I noen tilfeller er bare deler av livmoren forstørret og funn kan da ligne på drektighet. Av og til er bare det ene livmorhornet involvert.

Behandling

Initial behandling av livmorbetennelse kan være intravenøs væsketilførsel og antibiotika. Oftest er det E.coli-bakterier involvert, og gode antibiotikavalg vil da være enrofloxacin (Baytril ®), trimetoprim-sulfa (Tribrissen ®) eller amoxicillin (Clamoxyl ®). Oftest er det ikke nødvendig med dyrkning og resistensbestemmelse av utfloden. Antibiotikabehandling alene er ofte ikke tilstrekkelig for å kurere livmorbetennelse. Lokalbehandling ved skylling med antiseptisk eller antibiotikaløsninger er heller ikke effektive. Dødeligheten hos hunnkatter med livmorbetennelse er ifølge en studie fra 1987 ca 8%, og skyldes oftest at livmoren sprekker og at det utvikles bukhinnebetennelse.

Det er to tilnærminger til behandling av livmorbetennelse: Ovariohysterectomi (kastrering) og prostaglandinbehandling.

Ovariohysterectomi (kastrering) er en sikker metode idet kilden til problemet fjernes permanent, og katten friskner raskt til. For hunnkatter som ikke er spesielt verdifulle i et avlsprogram, eller som har lukket livmorbetennelse, er dette den beste løsningen. Hvis katten er sterkt allmennpåkjent er det også best å operere ut livmoren fordi livmorbetennelsen er en sterk påkjenning på livsviktige organer, blant annet nyrene.
Prostaglandinbehandling har vist seg å være den beste behandlingen ved åpen livmorbetennelse hvor det er ønskelig å bevare hunnkattens fertilitet, og hvor allmennpåkjenningen ikke er stor. Hunnkatter som egner seg best for denne behandlingen, er yngre enn 6 år, ved god helse, og hvor det ikke finnes rester av fostermateriale dersom katten nylig har hatt unger (ultralyd er en god metode for å fastslå dette). Prostaglandin terapi er kontraindisert hos hunnkatter med ulike medisinske tilstander som eks. astma, og bør heller ikke gis dersom hunnkatten er i dårlig kondisjon eller er kritisk syk. Det er nødvendig med nøye vurdering av den enkelte hunnkatt for å utelukke forhold som gjør at prostaglandin behandling frarådes. For eksempel – i sjeldne tilfeller er livmorbetennelse assosiert med rotert livmor, noe som gjør at prostaglandin behandling er kontraindisert. Behandling ved lukket livmorbetennelse må utføres med den største forsiktighet, og bare hos medisinsk stabile, unge hunkatter som på alle andre måter er friske. Om livmorhalsen ikke åpner seg etter et par dagers behandling, eller hunnkatten blir syk, bør hun kastreres.
Kun naturlige prostaglandin benyttes, idet syntetisk prostaglandin er betraktelig mer potent og man har ikke lykkes i å bestemme sikre doser. Katten behandles med 0.1 mg/kg prostaglandin F2 a (Dinolytic Ò vet. injeksjonsvæske 5 mg/ml ), en eller to ganger daglig i 5 dager. Hensikten er at prostaglandinet skal få livmoren til å trekke seg sammen slik at innholdet støtes ut. Katten må observeres under behandlingen og bør være hospitalisert den perioden av dagen som hun blir medisinert. Katten observeres mhp feberstigning, buksmerter eller andre symptomer på systemisk sykdom eller livmorruptur. I tillegg til blodmålinger kan det være nødvendig med røntgen- eller ultralydundersøkelser. Det er få komplikasjoner når behandlingen gjennomføres slik.

Bivirkninger observeres hyppig, vanligvis noen minutter etter injeksjon – og de øker de to første dagene av behandlingen. Bivirkningene er relatert til effekten av prostaglandin på den glatte muskulaturen i livmoren, fordøyelseskanalen, respirasjonssystemet og urinblæra, og viser seg som rastløshet, mjauing, pesing, brekninger, diare, sikling og intens slikking på flankene og kjønnsåpningen. Vanligvis varer dette noen minutter, sjelden lenger enn 15-20 minutter, og bivirkningene blir svakere for hver behandling. Den 5. dagen av behandlingen er det som oftest ingen observerbare bivirkninger. Katten bør behandles med antibiotika gjennom hele behandlingsperioden pluss en tid etterpå.

Oppfølging

Katten bør følges opp av veterinær inntil to uker etter prostaglandin behandlingen. Utfloden skal endre seg til en klar væske omtrent 7 dager etter behandlingen, og kan vedvare oppimot 10 dager. De fleste katter er normalisert 2 uker etter behandlingen. Dersom purulent

(pussfylt) eller blodig utflod vedvarer, kan det være nødvendig med en ny kur. De fleste katter vil få løpetid i løpet av noen uker, og de bør da pares ved første mulighet. Det kan være klokt å behandle katten med antibiotika mens den har løpetid og de første 4 ukene av drektigheten. Man bør da velge et antibiotikum som er trygt under drektighet, som amoxicillin (Clamoxyl ®).

Etter behandlingen med prostaglandin har det vært rapportert drektighet i 71-86 % av tilfellene. En rapport fra 1992 viste at 14 % av kattene fikk ny livmorbetennelse i løpet av ett år. Gjentatt prostaglandin behandling kan da ha god effekt. Noen katter (4%) kan ha subklinisk, generalisert, bakteriell bukhinnebetennelse som fører til dårlig helse og at det blir nødvendig med kastrering. Det foreligger ingen rapporter på vellykket behandling av lukket livmorbetennelse hos katt, selv om man hos hund lykkes i 34 % av tilfellene.