Hellig Birma – opprinnelsen

 

 LEGENDEN

I et tempel bygget i en av Mount Lughs fjellsider, levde den hellige Kittah Mun-Ha, storlama, den helligste av de hellige, den guden Song-Hio selv hadde flettet skjegget til, i bønn. Ikke et minutt, ikke et blikk, ikke en tanke i hans liv var viet annet enn beundring, tilbedelse og hellig tjeneste til Tsun Kyan-Kse, gudinnen med safir-øynene, hun som rådet over sjelevandringen, hun som tillater Kittahene å leve et nytt liv i kroppen til et hellig dyr under sin dyreeksistens, før de igjen kunne innta en helgenkropp med den fulle og hele perfeksjonismen som hører yppersteprester til. Ved siden av han mediterte Sinh, hans kjære orakel, en hel-hvit katt, hvis øyne var gule gjennom refleksjon fra skjegget til dens herre, og fra den gyldne kroppen til gudinnen med de himmelske øynene… Sinh, katten å rådføre seg med, hvis ører, nese, hale og den nederste delen av bena var mørke som fargen på jorden, et symbol på urenheten ved alt som berører eller kan berøre marken.

Nå en natt, da den ondsinnede månen hadde tillatt de morderiske Phoumerne, som kom fra det forhatte Siam, å komme nær det hellige stedet, steg ypperstepresten varsomt inn i dødsriket, mens han hadde ved sin side den guddommelige katten, og for sine øyne fortvilelsen hos alle de overveldede Kittaher… Det var da mirakelet skjedde – det eneste mirakelet med umiddelbar sjelevandring. Med et var Sinh på den gyldne tronen og satt på hodet til sin sammensunkne herre. han lente seg mot det aldrende hodet, som for første gang ikke lenger så på gudinnen. Og som han satt som forstenet foran den evige statuen, så man det stive håret langs ryggraden hans plutselig bli gyllent. Hans gule øyne ble blå, store og dype som gudinnens øyne. I det han varsomt vendte hodet mot syddøren, ble de fire potene hvite, opp til det stedet hvor hans hellige silkedrakt begynte. Og i det øynene ble vendt fra syddøren, adlød Kittahene dette befalende blikk, som var fylt av stillhet og lys, og skyndte seg, i den første brisen, å lukke de tunge bronsedørene.

Tempelet ble reddet fra vanære og plyndring – Sinh, imidlertid hadde ikke forlatt tronen, og på den 7. dagen, uten å ha rørt seg, vendt mot gudinnen, øye til øye, døde han – mystisk og hierarkisk, og overleverte til Tsun Kyan-kse sjelen til Mun-Ha, alt for perfekt for denne verden…

Og da de samlede prestene 7 dager senere rådslo foran statuen, for å finne Mun-Has etterfølger, kom alle tempelets katter frem, og de var alle kledt i gull med hvite hansker, og hadde alle byttet sine gule øyne med dyp safir, og i fullstendig stillhet omringet de den yngste av Kittahene, slik fikk de reinkarnerte forfedrene bestemme gjennom gudinnens vilje.

Legenden sier også at når en prest dør, vandrer sjelen inn i kroppen til en katt, og når den dør har sjelevandringen til himmelen blitt fullført.
Og, i følge Major Russel Gordon: «Men ve han som tar livet av en av disse vidunderlige skapninger, selv om det ikke skjer med vilje. Han vil lide de mest grusomme lidelser til sjelen han har forstyrret har funnet ro

 

 HISTORIEN

Det er ikke total enighet i hvordan de første Hellig Birmaene kom til Europa. En historie forteller om Major Gordon og August Pavie, som skal ha fått to katter som belønning for at de reddet det i legenden omtalte tempelet fra opprørere. En annen forteller at en amerikansk millionær ved navn Vanderbilt skal ha kjøpt kattene fra en utro tjener fra tempelet og tatt de med til Frankrike. Uansett faller begge historiene sammen i det at kattene var en hunn kalt «Sita» og en hann kalt «Madalpour». Hannen skal ha omkommet under reisen, men hunnen skal da allerede ha vært drektig. Et av avkommene etter paret, Poupée (som senere fikk tilleggsnavnet de Madalpour) en vakker brunmasket hunnkatt, anses å være Birmaens stammor. Hun ble stilt ut for første gang i Paris i 1926.

Poupée ble solgt til Marcel Baudoin, en oppdretter som arbeidet meget aktivt for rasens utvikling. Baudoin oppdrettet blant annet den meget kjente hannkatten Dieu D’Arakan, som var en viktig avlshann på 1930-tallet.

Under andre verdenskrib ble Hellig Birmaen nesten utryddet, men takket være Melle Boyer og hennes de Kaabaa-katter (særlig da Orloff og Xenia) ble rasen bygget opp på ny. Det skal nevnes at i alle fall Orloff de Kaabaa (født 1943) skal være bygget på Marcel Baudoins gamle linjer.

I Tyskland, ble en tysk line av Birmaer vedlikeholdt av Hanna Kreuger fra von Frohnau katteriet og Liselotte von Warner fra von Irak katteriet. Sammen med etterkommere av Orloff og Xenia, dannet de kjernen av etterkrigstidens avlsmateriale.

Birmaen reiste først til USA i 1959, da Dr. Og Mrs. Siepel, fra Janacques katteriet, importerte en hannkat, Irrouaddi du Clos Fleuri.

Birmaer annkom til Storbritannien i 1964, da en hannkat og to hunnkatter ble sendt fra Frankrike til Elsie Fisher og Margaret Richards. Disse to oppdrettere registrete et felles katterinavn, Paranjoti.

På grunn av en mager avlsbase i de tidlige årene ble både siamesere og persere benyttet (viktig da å huske på at typen på disse kattene ikke ligner særlig på de siamesere og persere vi ser i dag, de var mye mindre ekstreme), noe som også har blitt gjort senere i utvikling av nye fargevarianter.

Norges første Birma var Auror-san av Drotten, en hunnkatt som ble importert fra Sverige av Carl Kristian Gulseth.